personlig innlegg 1

Sovende vidunderet vårt!
Nå skal jeg gjøre noe jeg aldri gjør..dette er jo en interiør-blogg...
men i dag skal jeg åpent fortelle om de siste 10mnd av mitt liv.

Vi kjøpte altså hus i sommer..1mnd på vei, etter 14d med veldig kvalme tok jeg en graviditetstest som var possitiv. Lykken var stor og vi gledet oss! 4,5 mnd var jeg enormt kvalm hele tiden, føles som jeg lå mer og kavet på gulvet enn jeg satt ved bordet! Så forsvant det like fort som det kom, men da kom rygg smerter som varte i 2mnd..så forsvant det..men hei, da kom 2mnd med falske rier..som ikke føltes veldig falske ut!! Altså i 2mnd var jeg oppe hver natt og riene kom med alt fra 1t imellom til hvert 3min..så plutselig i uke 37 var det vist ikke falsk alarm lenger og overraskende nok gikk vannet midt på kjøkken gulvet når jeg faktisk reiste meg opp for å legge meg og trodde det var over med falske rier for denne gang..inn til sykehuset med oss, men ikke før utpå dagen satt ting igang. Men så gikk alt galt! Med 7cm åpning presset kroppen min, uten at jeg kunne gjøre noe for å stoppe det. Ungens hjertelyd forsvant og jeg prøvde ALT for å ikke presse!! Men nei..å føde er grusomt vondt- å kjempe imot kroppen sin når man føder kan ikke beskrives!! Jeg suste fra mannen og inn til hastesnitt. På 2min var ungen vår ute og etter hjelp og 15min i inkubøse var han i form og fikk møte pappaen sin litt før det bar til nyfødt-intensiven for han. Jeg var fortsatt på opperasjons-bordet 2t til. Så våknet jeg på overvåkningen, fikk 15min med min vakre nye sønn og ble der til dagen etter. Så inn på barsel og jeg fikk være sammen med barnet. Nå skulle man tro historien var over...

men nei!! Jeg hadde vondt, men trodde det var etter-rier og vanlige smerter etter haste-snittet. Men sånn i 15 tiden vred jeg meg i spasmer og måtte ringe på sykepleierene. 2stk fikk meg ut av senga og bar meg frem og tilbake over gulvet for at jeg skulle "gå av meg" smertene :p det funka ikke..en lege kom løpende inn og der begynte det neste døgnet med meg opp og ned på sykehuset til undersøkelser og en opperasjon. det eneste jeg plukket opp var at det var noe med nyrene og jeg var livredd!! Det viste seg at de hadde vått snippa i meg og hadde sydd igjen for å stoppe blødninger..urinlederen ved blæren var sydd helt igjen. de prøvde få et rør igjennom men jeg blødde sånn at de måtte avslutte opperasjonen og sette inn et dren i nyra og jeg skulle få ny opperasjon om 4-6 uker. 5uker med intense smerter, tett dren og infeksjoner og nesten total isolasjon fulgte!! Og nå begynner solskinns-historien!!

I forje uke oppdaget jeg at noe var anderledes..de intense smertene var borte men tisse-posen var nesten tom..jeg ble redd og trodde at nå kom smerter fra helvete snart..men nei..bare et trykk og en kløe jeg ikke hadde kjent før..inn på sykehuset, nei de kunne ikke se noe feil og hjem igjen..to dager etterpå, inn igjen når situasjonen var uendret..nei, de fant ikke ut av det, time hos røntgen og hmmmm...det er passage i urinlederen..urolog dagen etter og jeg er frisk!! det jeg hadde følt var drenet i nyra, noe jeg ikke hadde kjent pga de intense smertene i nyra. kroppen min har altså leget seg selv..det var ikke snittet i urinlederen men vedsiden og når de sydde hadde de fått en løkke rundt urinlederen og nå hadde tråden løst seg opp selv. så altså like overraskende som det startet var det nå over!! Dette er nå 4døgn siden og her sitter jeg..god som ny :)
Det er totalt surealistisk og jeg er helt i svime enda!! Mens alt sto på bet jeg tenna sammen og sto det igjennom! jeg viste hvorfor jeg gjordet dette og at det var enten meg eller sønnen min og jeg er evig taknemmelig ovenfor "de som gjorde dette" de reddet barnet mitt og det vil jeg aldri glemme!!
Men det var nære på for oss begge og flere ganger igjennom disse 5 ukene trodde jeg ikke at jeg skulle klare disse smertene og trodde jeg skulle dø..dette alvoret kommer som en etterdønning nå nor alt er over!! Men også taknemmligheten sitter jeg igjen med! Jeg er taknemmlig for barna mine, mannen min og alle supre menneskene jeg har rundt meg som har gått ut av sitt gode skinn for å hjelpe oss :)